Brann St. Mirren - En kamp mot frister og fristelser

Av en Brann-supporter som ga etter for fristelsen

Å være Brann-supporter er en berg-og-dal-bane av følelser. Fra himmelhøye jubelscener til dype daler av fortvilelse. Vi lever og ånder for laget vårt, og følger dem gjennom tykt og tynt. Men selv den mest lojale supporter kan noen ganger miste fotfestet i kampens hete.

Det var en solrik maidag at fristelsen kom snikende. St. Mirren, et skotsk lag fra den lille byen Paisley, var på besøk i Bergen. En treningskamp utenom sesongen, men for en Brann-supporter var dette like stort som en cupfinale. Jeg hadde drømt om å se laget mitt i aksjon i årevis, men skole og jobb hadde alltid kommet i veien.

Denne dagen var annerledes. Jeg hadde en ledig ettermiddag, og billettene var latterlig billige. Jeg fortalte meg selv at det bare var en uskyldig treningskamp, og at jeg ikke ville gjøre noe galt. Men vi vet alle hvordan det gikk.

Atmosfæren på Stadion var elektrisk. Jeg satt sammen med andre Brann-supportere, og vi sang og hoppet og hygget oss. Men da kampen startet, ble jeg revet med. Hver gang Brann kom nær scoring, sto jeg på stolen og ropte meg hes. Hver gang St. Mirren truet med å score, svettet jeg som en gal. Jeg var ikke lenger en passiv tilskuer - jeg var en del av laget.

Så kom fristelsen. Rett før pause fikk Brann frispark like utenfor 16-meteren. Jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre. Med et lurt smil på lur tok jeg meg over gjerdet og løp inn på banen. Jeg så St. Mirren-keeperen stille seg opp, og jeg tok et dypt åndedrag.

Jeg sparket ballen med all min kraft. Den suste gjennom luften og traff tverrliggeren. Returen ble umiddelbart snappet opp av en St. Mirren-forsvarer, og ballen ble klarert unna. Jeg hadde mistet min sjanse.

Jeg skjønte med en gang at jeg hadde gjort en stor feil. Jeg ble løpt ned av en sikkerhetsvakt og eskortert ut av stadion. Skammen og forlegenheten var uutholdelig. Jeg hadde sviktet Brann.

Men så, noe overraskende, skjedde. Da jeg gikk forbi borteseksjonen, hørte jeg St. Mirren-supporterne klappe og juble. De hadde sett min desperasjon, og de hadde skjønt min kjærlighet til laget mitt. De ropte: "Come on, Brann! Beat the Saints!"

I det øyeblikket innså jeg at fotballen er mer enn bare et spill. Det handler om samhold, om lidenskap og om å dele store øyeblikk med andre. Selv om jeg hadde gjort noe dumt, hadde jeg også vist min kjærlighet til Brann. Og i den fotballverdenen vi alle lever i, er det kanskje mer enn nok.

Brann endte opp med å vinne kampen 2-0. Jeg så resten av kampen fra hjemme hos en venn, med et blandet uttrykk i ansiktet. Jeg var stolt av laget mitt, men jeg var også flau over mine egne handlinger.

Men som sagt, jeg har lært min lekse. Neste gang jeg ser Brann spille, vil jeg sitte rolig på tribunen og heie dem frem på den måten en ekte Brann-supporter skal gjøre.

Og til alle dere som tenker på å gjøre noe lignende: Gjør det ikke. Det er ikke verdt det. La oss alle sammen støtte Brann på den riktige måten, slik at vi kan fortsette å skape minner som vi vil huske for alltid.

Oppfordring:
Brann-supportere, la oss alltid huske å støtte laget vårt på den riktige måten. Vi er stolte av å være Brann-supportere, og vi vil at laget vårt skal være stolt av oss. La oss vise verden hva ekte kjærlighet til fotball er, ved å være positive og støttende i medgang og motgang. Sammen kan vi skape en atmosfære på Stadion som vil gjøre Brann til et fryktet lag for motstanderne.