Breivik

En personlig fortelling om overlevelse og styrke i møte med hat og ondskap.
Sommeren 2011 var jeg på Utøya, en fredelig øy midt i Tyrifjorden, da det utenkelige skjedde. Anders Behring Breivik, en høyreekstrem terrorist, åpnet ild mot uskyldige ungdommer som var samlet på øya. Jeg var en av de heldige som overlevde, men mange av mine venner og bekjente var ikke så heldige.
I øyeblikkene før angrepet husker jeg den spente stemningen på øya. Vi var alle unge og idealistiske, samlet for å diskutere politikk og samfunnsspørsmål. Plutselig ble latteren og gleden erstattet av skrik og kaos da de første skuddene ble avfyrt.
Jeg husker at jeg løp for livet, desperat etter å komme meg i sikkerhet. Jeg så folk falle rundt meg, og luften var fylt av terror og fortvilelse. Jeg gjemte meg i skogen, redd og hjelpeløs, mens skuddene fortsatte i det fjerne.
Etter hvert som tiden gikk, begynte håpet å svinne hen. Jeg visste at jeg måtte finne et sted å gjemme meg, og til slutt fant jeg ly i en steinete sprekk. Jeg krøp inn og trakk meg så liten sammen som mulig, ber for at Breivik ikke skulle finne meg.
Jeg tilbrakte lange timer i mørket, lyttende til de forferdelige lydene fra massakren som utspilte seg utenfor. Jeg kunne høre skuddene, skrikene og den konstante lyden av helikoptre som sirklet over øya.
Mens jeg satt der gjemt, tenkte jeg på alle de uskyldige menneskene som ble drept. Jeg tenkte på deres familier og venner og den ufattelige smerte de måtte gå gjennom. Jeg kjente både sinne og sorg, og jeg visste at verden aldri ville bli den samme igjen.
Til slutt kom redningen. Politiet hadde klart å overmanne Breivik, og vi kunne komme ut av gjemmestedene våre. Jeg husker følelsen av lettelse og takknemlighet da jeg ble reddet fra øya, men jeg visste at livet mitt aldri ville bli det samme.
I årene som har gått siden angrepet, har jeg slitt med traumer og flashbacks. Jeg har hatt vanskeligheter med å sove, og jeg har hatt mareritt der jeg gjenopplever hendelsene på Utøya. Likevel har jeg også funnet styrke og mot i møte med denne tragedien.
Jeg er inspirert av de andre overlevende, som også har måttet takle ufattelige traumer. Sammen har vi skapt et fellesskap av støtte og forståelse. Vi har startet organisasjoner som jobber for å bekjempe hat og ekstremisme, og vi har delt våre historier for å øke bevisstheten om de farer som slike ideologier utgjør.
Jeg vet at jeg aldri vil glemme hva som skjedde på Utøya, men jeg er fast bestemt på å leve mitt liv fullt ut. Jeg vil bruke min stemme for å snakke opp mot hat og vold, og jeg vil jobbe for å skape en bedre verden.
Breiviks angrep var et mørkt øyeblikk i historien, men det har også vist oss hvor sterk menneskeånden kan være. Gjennom overlevelse, mot og samhold har vi funnet håp og styrke i møte med hat og ondskap. Vi vil aldri glemme de som ble drept, men vi vil fortsette å kjempe for en fremtid der alle mennesker kan leve i fred og harmoni.