Emma Gunnarsen

Har du noen gang lurt på hva som ville skje hvis du falt ut av virkeligheten?

Det er det som skjedde med meg. Jeg falt ut av virkeligheten og inn i en verden av fantasi. Det var en vakker verden, men det var også en farlig verden. Jeg måtte kjempe mot monstre og løse gåter for å komme meg tilbake til min egen verden.

Eventyret mitt begynte en vanlig dag da jeg gikk hjem fra skolen. Jeg gikk gjennom parken da jeg så noe som glitret i buskene. Jeg gikk nærmere for å undersøke det, og da jeg gjorde det, ble jeg sugd inn i et svart hull.

Da jeg våknet, befant jeg meg i en vakker skog. Trærne var høye, og bladene deres var et hav av grønt. Fuglene sang, og luften var fylt av den søte duften av blomster.

Jeg begynte å gå gjennom skogen, og snart kom jeg til en elv. Vannet var klart, og jeg kunne se fisk svømme i det. Jeg så også noe som beveget seg i vannet, og da jeg så nærmere, så jeg at det var en havfrue.

Havfruen var vakker. Hun hadde langt, grønt hår og en hale av sølv. Hun svømte mot meg og smilte.

"Velkommen til Eventyriket," sa hun. "Jeg er prinsesse Marina. Hva heter du?"

"Jeg heter Emma," sa jeg.

"Det er et vakkert navn," sa prinsesse Marina. "Vil du bli med meg til slottet mitt?"

Jeg nikket og tok hånden hennes. Prinsesse Marina førte meg til slottet sitt, og det var det vakreste slottet jeg noen gang hadde sett. Det var laget av hvit marmor og hadde et høyt tårn.

Prinsesse Marina tok meg med inn i slottet, og vi gikk gjennom store saler og praktfulle salonger. Til slutt kom vi til et rom fylt med barn. Barna lekte med leker og lo og pratet.

"Dette er barna mine," sa prinsesse Marina. "De er alle foreldreløse, og jeg tar vare på dem."

Jeg smilte til barna, og de smilte tilbake. Jeg følte meg hjemme i Eventyriket. Det var et sted hvor jeg kunne være meg selv, og hvor jeg kunne være sammen med andre som forsto meg.

Jeg bodde i Eventyriket i mange år. I løpet av den tiden møtte jeg mange fantastiske mennesker og opplevde mange fantastiske ting. Jeg lærte å fly, jeg lærte å snakke med dyr, og jeg lærte å bekjempe monstre.

Men en dag, etter mange år, begynte jeg å savne familien min. Jeg ville se dem igjen, og jeg ville fortelle dem om alle de fantastiske tingene jeg hadde opplevd.

Jeg gikk tilbake til stedet hvor jeg først hadde falt ut av virkeligheten, og jeg prøvde å komme tilbake. Men det var ikke så lett. Det sorte hullet var borte, og jeg kunne ikke finne veien tilbake til min egen verden.

Jeg vandret i skogen i flere dager, og jeg begynte å miste håpet. Men så, en dag, så jeg noe i det fjerne. Det var en liten hytte, og det var lys i vinduene.

Jeg løp mot hytta, og da jeg kom til døren, åpnet jeg den og gikk inn. Hytta var liten og koselig, og det satt en gammel dame ved bordet og spiste.

"Hei," sa jeg. "Jeg er Emma. Jeg har falt ut av virkeligheten, og jeg prøver å finne veien tilbake."

Den gamle damen smilte. "Jeg kan hjelpe deg med det," sa hun. "Jeg er en heks, og jeg kan trylle deg tilbake til din egen verden."

Den gamle heksa tok hånden min, og hun begynte å synge en sang. Da hun sang, lyste det et lys rundt oss, og da lyset forsvant, befant jeg meg tilbake i min egen verden.

Jeg var så glad for å være tilbake. Jeg løp hjem til familien min, og jeg fortalte dem om alle de fantastiske tingene jeg hadde opplevd i Eventyriket.

Familien min var glad for å se meg igjen, og de lyttet til historien min med vantro. De kunne ikke tro at jeg hadde bodd i en verden av fantasi. Men jeg visste at jeg hadde det, og jeg visste at jeg aldri ville glemme det.

Eventyriket vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Det var et sted hvor jeg kunne være meg selv, og hvor jeg kunne være sammen med andre som forsto meg. Det var et sted hvor jeg kunne fly, snakke med dyr og bekjempe monstre.

Jeg håper at en dag vil jeg få komme tilbake til Eventyriket. Inntil da vil jeg fortsette å drømme om det, og jeg vil fortsette å fortelle historien min.

For hvem vet? Kanskje et dag vil jeg falle ut av virkeligheten igjen, og da, mine venner, da vil jeg være klar.