Hva Romans Solovjovs fortalte meg om det å være russisk i Norge

"Jeg er russisk," sa Romans Solovjovs til meg. "Men jeg føler meg norsk."
Jeg nikket. Jeg forsto hva han mente. Jeg er selv født og oppvokst i Norge, men foreldrene mine er fra Russland. Jeg har alltid følt meg litt annerledes, litt utenfor.
"Det er ikke alltid lett å være russisk i Norge," fortsatte Romans. "Folk kan være fordomsfulle. De kan tro at vi alle er kriminelle eller alkoholikere."
Jeg smilte bittert. Jeg hadde hørt de samme fordommene mange ganger før.
"Men det er også mange nordmenn som er åpne og imøtekommende," sa Romans. "De ser ikke på oss som russere, men som mennesker."
Jeg nikket igjen. Jeg kjente meg igjen i det han sa. Jeg hadde møtt mange nordmenn som hadde tatt imot meg med åpne armer.
"Vi må bare fortsette å være gode forbilder," sa Romans. "Vi må vise nordmenn at vi er akkurat som dem. Vi er snille, hardtarbeidende og intelligente."
Jeg var enig. Vi må vise nordmenn at vi er like mye verdt som dem. Vi må vise dem at vi fortjener å bo her.
"Det er ikke lett," sa Romans. "Men det er verdt det."
Jeg smilte. Han hadde rett. Det er ikke lett, men det er verdt det.
Jeg takket Romans for samtalen. Jeg gikk hjem og tenkte på det han hadde sagt. Jeg var stolt av å være russisk. Jeg var også stolt av å være norsk. Jeg var en del av begge kulturer, og jeg ville ikke bytte det bort for noe i verden.