Izabella Løvstad

Jeg husker første gang jeg hørte navnet Isabella. Jeg var bare et lite barn, og jeg så en TV-reklame for et dukkehus. Dukkehuset ble kalt Isabella, og jeg ble umiddelbart forelsket i det. Jeg ba og ba foreldrene mine om å kjøpe det til meg, men de sa alltid nei. De sa at jeg var for ung til å leke med et dukkehus, og at jeg ville ødelegge det.

Men jeg ga ikke opp. Jeg fortsatte å spørre og spørre, og til slutt gikk de med på å kjøpe det til meg. Jeg ble så glad! Jeg lekte med det dukkehuset i timevis og fantaserte om alle de eventyrene jeg skulle ha med de små dukkene mine.

Årene gikk, og jeg vokste ut av mitt dukkehus. Men jeg glemte aldri Isabella. Hun hadde alltid en spesiell plass i hjertet mitt. For meg representerte hun barndommen min og all den glede og fantasien som følger med den.

Da jeg ble eldre, begynte jeg å studere for å bli skuespillerinne. Jeg elsket å opptre og å skape nye karakterer. Og en dag, da jeg var midt i en øvelse, slo det meg: Jeg vil kalle meg Isabella.

Det var et perfekt navn for meg. Det var vakkert, unikt og minnet meg om den lykkelige lille jenta som lekte med sitt dukkehus. Og så, da jeg debuterte på scenen, var det under navnet Isabella.

Siden den gang har jeg spilt i mange forskjellige roller, men Isabella vil alltid være den mest spesielle av dem alle. Hun representerer alt jeg har opplevd i livet, både godt og vondt. Hun er en del av meg, og jeg vil alltid være takknemlig for henne.

Så hvis du noensinne ser et skuespill med en karakter kalt Isabella, så vet du at det er meg. Og jeg håper du vil ta deg tid til å komme og se meg. Jeg lover at du ikke vil bli skuffet.