Fra første steg var det ingen tvil om hvem som hadde kontroll. Jakob tok føringen og satte et tempo som de andre løperne desperat forsøkte å følge. Runden gikk, og Jakob økte forspranget. Det var som om han var født til dette øyeblikket, som om han fløy gjennom banen.
Publikum brøt ut i jubel idet han krysset målstreken med en tid på 3:28,32. Det var verdensrekord. Et øyeblikk som ville bli etset inn i idrettens historiebøker. Norge hadde fått sin første olympiske mester i friidrett for menn på 13 år.
ReisenI oppveksten hadde han og brødrene hans slitt med astma. Men i stedet for å la dette hindre dem, gjorde de det til en styrke. De trente ubarmhjertig, dag etter dag, i regn og sol.
Da Jakob var 16 år, vant han EM for juniorer. Det var et tegn på at han var et talent utover det vanlige. Men det var også starten på et tøft år. Han slet med skader og gikk glipp av VM. Imidlertid ga han ikke opp. Han fortsatte å trene hardt og kom tilbake sterkere.
Det store øyeblikketDa Jakob brøt verdensrekorden, strømmet euforien gjennom ham. Han hadde gjort det. Han hadde nådd toppen av sin sport. Det var et øyeblikk han ville huske for alltid.
EpilogenJakob er ikke bare en løper. Han er et symbol på utholdenhet, besluttsomhet og vilje. Han er et bevis på at alt er mulig hvis man er villig til å jobbe hardt og aldri gi opp.
Som Albert Einstein en gang sa: "Det viktigste er ikke å slutte å stille spørsmål." Og for Jakob Ingebrigtsen vil spørsmålene og jakten på forbedring alltid være drivkraften i hans karriere.