Kate: Et portrett av en kvinne i sorg

Jeg husker første gang jeg møtte Kate. Det var på et begravelsesbyrå, og hun var i ferd med å planlegge sin egen begravelse.
Hun hadde nettopp fått diagnosen uhelbredelig kreft, og hun var fast bestemt på å ha alt under kontroll. Hun ville ha en kiste av mahogni, med sølvbeslag. Hun ville ha en hvit kjole og en blomsterkrans på hodet.
Jeg var imponert over hennes styrke og mot. Hun var ikke redd for døden, men hun ville møte den på sine egne premisser.
Vi tilbrakte de neste månedene sammen, mens Kate forberedte seg på å dø. Vi snakket om hennes liv, hennes drømmer og hennes håp. Vi lo og gråt sammen, og vi ble nære venner.
Kate var en bemerkelsesverdig kvinne. Hun var intelligent, morsom og medfølende. Hun hadde en sterk vilje og en ukuelig ånd.
I de siste ukene av sitt liv flyttet Kate inn på et hospits. Jeg besøkte henne hver dag, og vi snakket om alt og ingenting. Hun fortalte meg om sin barndom, om sine reiser og om sine kjærligheter.
Hun fortalte meg også om sine frykter. Hun var redd for å dø, men hun var også redd for å etterlate sine kjære.
Jeg forsikret henne om at vi ville ta vare på henne, og at hun ikke ville bli glemt.
Kate døde fredelig i søvne en morgen. Hun var omgitt av venner og familie, og jeg holdt henne i hånden til det siste.
Jeg savner Kate hver dag, men jeg vet at hun er på et bedre sted. Hun vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte.
Kates historie er en påminnelse om at døden er en del av livet. Det er viktig å ikke ta det vi har for gitt, og å leve hvert øyeblikk til det fulle.
Kate lærte meg også viktigheten av vennskap. Ekte venner er der for oss i de gode og i de dårlige tider, og de vil alltid ha ryggen vår.
Jeg er takknemlig for at jeg kjente Kate, og jeg vil aldri glemme henne.