Les Isabelle Ringnes

Å stirre på tomheten. Slik er det å stirre inn i et tomt kjøleskap. Men når du bor alene med kun dusjen som din faste venn, er ikke kjøleskapet så tomt likevel.
Tanken på å ha noen som tar over brødskorpen du stappet i det høyre hjørnet for en uke siden, eller melken som har blitt sur etter at du forsikret deg om at den ikke luktet vondt før du helte den i teen din i går – det er uaktuelt.
Jeg er Isabelle Ringnes, og jeg har bodd alene i over et år nå. Det var altså et stort steg. Jeg har alltid vært en familiejente. Jeg vokste opp i et hjem med mor, far og tre søsken. Det var alltid liv i huset.
Før jeg flyttet, var det flere som spurte meg hvordan det skulle bli å bo alene. «Kommer du ikke til å kjenne deg ensom?» spurte vennene mine. «Kommer du ikke til å savne å prate med noen?» spurte familien min.
Jeg svarte bare, «Nei, jeg kommer til å elske det. Jeg skal endelig få være meg selv, og jeg skal få bestemme alt helt selv.»
Og det gjorde jeg også. I begynnelsen var det herlig! Jeg kunne spise hva jeg ville til middag, når jeg ville. Jeg kunne gå og legge meg når jeg ville, se på den serien jeg ville, og høre på den musikken jeg ville. Jeg hadde friheten til å være meg selv, helt og holdent.
Men etter en stund begynte det å snike seg noe inn i idyllen min – nemlig savnet. Savnet etter å våkne opp til lukten av kaffe som sto på trakteren i gangen, og den musikken som alltid ble spilt på morgenkvisten hjemme hos foreldrene mine. Savnet etter å ikke høre min egen pust når jeg gikk til kjøleskapet for å hente melk, og savnet etter å ikke kunne prate med noen om dagen min.
Det var da jeg innså hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde bodd sammen med familien min så lenge at jeg hadde tatt alle de små tingene for gitt. Jeg skulle ønske jeg hadde satt mer pris på alle samtalene vi hadde rundt middagsbordet i helgene, eller søndagsturene vi gikk hver uke.
Nå bor jeg i et kollektiv med fire andre studenter. Det er på ingen måte det samme som det var hjemme hos foreldrene mine, men det gir meg et innblikk i hvordan det er å bo sammen med andre mennesker igjen.
Jeg savner fortsatt familien min, men nå vet jeg at jeg ikke er ensom. Jeg vet at det alltid er noen som er der for meg, selv om de ikke alltid er i samme rom som meg.
Så til alle dere som bor alene, ikke vær redd for å kjenne på savnet. Det er helt normalt. Men ikke la det ødelegge for deg. Kos deg med friheten til å være deg selv, men husk også å ta vare på de menneskene du har rundt deg.
For selv om det er herlig å kunne gjøre alt på sin egen måte, er det også fint å ha noen å dele det med.