Matt opp og brøl!

Det var med skrekkblandet fryd jeg i sommer så dokumentaren om Norges historiske VM-gull i fotball, 50 år etter at det sensasjonelle øyeblikket fant sted.

Jeg husker ikke helt sikkert om jeg var født da bragden skjedde, men minner fra barndommen forteller meg at bildet av en jublende Odd Iversen stod sentralt i min oppvekst.

I og med at jeg ikke var tilstede på Ullevål eller et eller annet sted i Oslo den 18. juni 1994, skal jeg la være å gjenfortelle det som skjedde. Dokumentarfilmen gjorde uansett en helt grei jobb, og for dere som ikke var født enda: Jeg anbefaler den på det sterkeste.

Det jeg derimot kan fortelle, er at jeg selv har fått oppleve følelsen av å ta del i noe stort og historisk. Det skjedde i Sveits i 2009 da det norske herrelandslaget i håndball sikret seg sin andre VM-tittel.

Jeg stod på tribunen og så Karsten Alnæs utligne, Frode Hagen utvise en sinnssyk fightervilje og Steinar Ege prøve alt for å redde straffekastene til danske Mikkel Hansen.

Sånn i ettertid er det morsomt å tenke på at jeg da var i ferd med å gå på videregående, og egentlig ikke ante hvilken idrettsprestasjon jeg var vitne til.

Men man skjønner gjerne mer etterhvert. Som at det er ekstremt sjeldent at Norge vinner VM-titler i kollektive idretter. Og at det er helt utrolig at det skjedde to ganger på fem år!

Det som heller ikke skal undervurderes, er den enorme idrettsgleden som slike prestasjoner gir. Mange av oss som ikke har noe som helst å gjøre med idretten, får plutselig samme forbindelse som dem vi heier på. Når de vinner, vinner vi alle. Og det er en utrolig fin følelse.

Jeg trenger ikke minne om hva som skjedde i sommerens EM, men jeg tror vi kan være enige om at den ufattelige dramatikken i semifinalen mot Danmark vil bli husket i mange år fremover. På samme måte som det jeg fikk oppleve i Sveits for snart 14 år siden.

Om to år kan det være nye historiske øyeblikk som venter. Da skal både herre- og kvinnelandslaget i håndball prøve å forsvare VM-titlene sine. Det er liksom helt utrolig at så mange stjerner finnes i dette lille landet vårt.

Men jeg skal være såpass ydmyk at jeg ikke våger å spå en ny norsk VM-tittel.

Det jeg derimot vet, er at jeg kommer til å sitte klistret foran TV-skjermen når kampene begynner. Og om det norske laget skulle klare det utrolige, lover jeg å brøle ut av glede. Og jeg vet at hele Norge vil gjøre det samme.

Takk for minnene, norske håndballgutter! Og takk for at dere gir oss noe å se frem til!