Nola

Jeg møtte "Nola" en regntung dag i fjor høst. Jeg sto ved bussholdeplassen og ventet på bussen hjem fra jobb. Jeg var trøtt og sliten, og det eneste jeg ønsket var å komme hjem og legge meg i sofaen.
Da så jeg henne. Hun sto i busskøen foran meg, en liten, eldre dame med grått hår og vennlige øyne. Hun hadde på seg en rød regnfrakk og holdt en svart paraply.
Det var noe ved henne som gjorde meg nysgjerrig. Jeg kunne ikke helt sette fingeren på det, men jeg følte meg tiltrukket av henne. Så jeg gikk bort til henne og spurte om jeg kunne få sitte ved siden av henne på bussen.
Hun smilte og sa ja. Vi begynte å snakke, og jeg fant ut at hun het Nola. Hun var 84 år gammel og hadde bodd i byen hele sitt liv. Hun hadde vært gift i 50 år, men mannen hennes hadde gått bort for et par år siden. Hun hadde ingen barn, men hun hadde mange venner og familiemedlemmer som hun var glad i.
Nola var en bemerkelsesverdig kvinne. Hun var full av liv og glede, og hun hadde en utrolig positiv innstilling til livet. Hun fortalte meg om sine reiser, sine opplevelser og sine drømmer. Jeg ble så fascinert av henne at jeg glemte helt at jeg var trøtt.
Vi snakket i over en time den dagen. Da vi skiltes, følte jeg meg som om jeg hadde kjent Nola hele livet. Jeg var så glad for at jeg hadde møtt henne, og jeg visste at jeg aldri ville glemme henne.
Nola døde et par måneder senere. Jeg ble veldig lei meg da jeg fikk høre det, men jeg er også så takknemlig for at jeg fikk møte henne. Hun lærte meg så mye om livet, om kjærlighet og om å aldri gi opp drømmene sine.
Jeg tenker ofte på Nola. Hun var en inspirasjon for meg, og hun vil alltid være et forbilde for meg. Hun lærte meg at det alltid er håp, uansett hvor gammel du er eller hvor vanskelig livet ditt er. Hun lærte meg å leve hvert øyeblikk til det fulle og å aldri ta noe for gitt.
Takk for at du delte livet ditt med meg, Nola. Du vil alltid være i mitt hjerte.