Oslo fengsel: En fortelling fra innsiden

Oslo fengsel, en grå, nedslitt koloss som ruver høyt over byens tak, er et sted de fleste gjør sitt ytterste for å unngå. For meg ble det et hjem i en tid jeg helst vil glemme.
Jeg husker første gang jeg gikk gjennom fengselsporten. Låsen klikket bak meg, og jeg følte meg umiddelbart fanget – ikke bare fysisk, men også mentalt. Celleveggene lukket seg rundt meg, og jeg ble en fange av min egen skam og skyld.
Dagene gikk sakte forbi. Hver morgen våknet jeg med en klump i magen og en følelse av at jeg ikke hørte hjemme der. Jeg vandret planløst rundt på luftegården, grublende over feilene jeg hadde gjort. Fangene stirret på meg med harde øyne, dømmende hver bevegelse min.
Men midt i mørket fant jeg også et glimt av håp. Noen av fangevokterne viste uventet medfølelse. De lyttet til meg uten å dømme, og de hjalp meg å forstå at det var mer i meg enn forbrytelsen som hadde ført meg dit.
En dag møtte jeg en medfange, en eldre mann som hadde tilbrakt størstedelen av livet bak lås og slå. Han fortalte meg om sin reise, om hvordan han hadde gjort feil, men også om hvordan han hadde funnet forløsning og håp.
Hans ord ga meg styrke. Jeg innså at jeg ikke var definert av min fortid, men av valgene jeg gjorde nå. Jeg begynte å lese, å skrive, og å jobbe med å bli en bedre versjon av meg selv.
Årene bak murene var tunge, men de formet meg også til den mannen jeg er i dag. Jeg lærte verdien av frihet, av samhold, og av å aldri gi opp håpet.
Da dagen endelig kom da jeg kunne gå ut av fengselsporten, følte jeg en enorm lettelse. Men jeg bar også med meg en del av fengselet – erfaringene, lærdommene og håpet som hadde vokst i meg der inne.
Oslo fengsel vil alltid være en del av historien min. Det er et sted jeg aldri ønsker å vende tilbake til, men det er også et sted som hjalp meg å finne veien tilbake til livet.
I dag er jeg en fri mann – ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg har bygd opp et nytt liv for meg selv, og jeg bruker mine erfaringer til å hjelpe andre som sliter. Jeg vet at reisen kan være vanskelig, men jeg vet også at håpet alltid er der, selv i de mørkeste tider.