Oslo fengsel – en inngang til et parallelt samfunn

Jeg har alltid vært fascinert av fengsler. Tanken på å leve bak lås og slå, isolert fra omverdenen, har noe ubeskrivelig over seg. Kanskje det er fordi det er så fjernt fra min egen virkelighet. Eller kanskje det er fordi jeg ønsker å forstå hva som driver mennesker til å begå forbrytelser.
Uansett årsak, da jeg fikk muligheten til å besøke Oslo fengsel, nølte jeg ikke et sekund. Jeg ville se bak murene, møte de innsatte og lære mer om livet i fengsel.
Oslo fengsel er Norges største fengsel, med plass til over 300 innsatte. Fengselet er delt inn i flere avdelinger, hver med sitt eget sikkerhetsnivå. Jeg fikk besøke avdelingen for varetektsfengslede, hvor de innsatte venter på å bli dømt eller frikjent.
Det første som slo meg da jeg kom inn i fengselet, var stillheten. Det var ingen bråk, ingen roping, bare en dødelig stillhet. Det var som om tiden hadde stått stille.
Jeg ble ført inn i et besøksrom, hvor jeg møtte to innsatte. Den ene var en ung mann som var siktet for ran. Den andre var en eldre mann som var siktet for drap.
Den unge mannen var nervøs og preget av situasjonen. Han snakket raskt og uklart, og det var tydelig at han var redd for fremtiden. Den eldre mannen var roligere og mer samlet. Han snakket om sitt liv i fengsel og om hvordan han angret på det han hadde gjort.
Jeg ble slått av hvor vanlig disse menneskene var. De var ikke monstre eller psykopater, men vanlige mennesker som hadde gjort feil. De hadde gjort forferdelige ting, men de var fortsatt mennesker.
Jeg forlot Oslo fengsel med en ny forståelse for fengselsvesenet og de menneskene som bor der. Fengsel er ikke bare et sted for straff, men også et sted for rehabilitering. Det er et sted hvor mennesker kan lære av sine feil og få en ny sjanse.
Jeg vil gjerne takke de innsatte jeg møtte for deres åpenhet og ærlighet. Jeg vil også takke ansatte ved Oslo fengsel for deres gjestfrihet. Takket være dere har jeg fått et innblikk i en verden som er helt forskjellig fra min egen.