Paul Auster

Når jeg tenker på Paul Auster, tenker jeg på labyrinter. Labyrinter han skaper gjennom sine ord, labyrinter som jeg, som leser, gjerne vil gå meg vill i. Hans bøker er som en labyrint av sinn, hvor jeg kan utforske mine egne tankesirkler.
Første gang jeg leste Auster, var jeg fanget av hans språk. Det var noe poetisk over det, noe elegant og samtidig rått. Det var en språklig labyrint jeg ikke kunne motstå å gå meg vill i.
Historiene hans er også labyrintiske. De er komplekse og intrikate, med karakterer som er fanget i sine egne mentale labyrinter. Auster utforsker de mørke og lyse delene av menneskesinnet, og viser oss at grensen mellom det gode og det onde ofte er uklar.
En av de tingene jeg elsker mest med Austers bøker, er at de får meg til å tenke. De utfordrer meg til å se verden på nye måter, til å stille spørsmål ved mine egne antagelser. Auster er ikke en forfatter som gir enkle svar; han gir heller ingen løsninger på livets gåter. Men han skaper et rom for undring og refleksjon.
I en verden full av støy og forstyrrelser, er Austers bøker en oase av ro. De tilbyr et sted hvor jeg kan gå meg vill i tankene mine, utforske mine egne indre labyrinter. Og selv om jeg kanskje ikke alltid finner veien ut av labyrinten, så er det en reise jeg gleder meg over.
For Auster er en mester i å lage labyrinter. Og jeg, som leser, er en villig deltaker i leken hans. Jeg lar meg fange i språkets labyrint, i tankens labyrint, og jeg gleder meg over det. For i Austers labyrinter finner jeg meg selv.