Plutselig våknet jeg med en følelse av at noe var galt

Jeg lå i sengen og stirret tomt opp i taket. Jeg hadde sovet i flere timer, men følte meg fortsatt utmattet. Jeg hadde en følelse av at noe var galt, men klarte ikke sette fingeren på hva.

Vinduet var åpent, og den kalde luften strømmet inn i rommet. Solen begynte å stige opp, og kastet et svakt lys over alt. Jeg lå og tenkte på alt som hadde skjedd i det siste. Det hadde vært mye stress og press. Jeg hadde følt meg overveldet og hadde ikke hatt tid til å ta vare på meg selv.

Jeg visste at jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke fortsette å leve på denne måten. Jeg trengte en endring. Jeg trengte en pause.

Jeg reiste meg fra sengen og gikk bort til vinduet. Jeg tittet ut og så på byen som våknet til liv. Jeg så på folk som hastet avgårde til jobb og skole. Jeg så på bilene som kjørte forbi. Jeg så på alt dette og tenkte på hvor lite det betydde for meg.

Jeg følte meg så tom. Jeg følte meg så meningsløs. Jeg visste at jeg ikke kunne fortsette å leve på denne måten. Jeg trengte en endring. Jeg trengte en pause.

Jeg tok en dyp innpust og snudde meg bort fra vinduet. Jeg gikk bort til sengen og la meg ned. Jeg lukket øynene og prøvde å sove.

Men søvnen ville ikke komme. Jeg lå i sengen og stirret opp i taket. Jeg tenkte på alt som hadde skjedd i det siste. Jeg tenkte på all stresset og presset. Jeg tenkte på hvor overveldet jeg hadde følt meg.

Jeg visste at jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke fortsette å leve på denne måten. Jeg trengte en endring. Jeg trengte en pause.

Jeg reiste meg fra sengen og gikk bort til skapet mitt. Jeg tok ut en koffert og begynte å pakke. Jeg pakket klær, toalettsaker og noen få bøker. Jeg pakket alt jeg trengte for en pause.

Da kofferten var ferdig pakket, gikk jeg bort til døren og åpnet den. Jeg tok en dyp innpust og gikk ut. Jeg gikk ut av leiligheten og ut i den kalde luften. Jeg gikk nedover gaten og snudde meg ikke en gang for å se meg tilbake.

Jeg visste at jeg gjorde det rette. Jeg visste at jeg trengte denne pausen. Jeg visste at jeg trengte å komme vekk fra alt.

Jeg gikk og gikk og gikk. Jeg gikk helt til jeg ikke klarte å gå lenger. Jeg fant et sted å sitte og satte meg ned. Jeg så utover byen og tok en dyp innpust.

Jeg følte meg så fri. Jeg følte meg så lettet. Jeg følte meg så lykkelig.

Jeg hadde tatt en pause. Jeg hadde gitt meg en sjanse til å puste. Jeg hadde gitt meg en sjanse til å tenke klart. Jeg visste at jeg ville komme tilbake en dag, men akkurat nå trengte jeg denne pausen.

Jeg reiste meg og gikk videre. Jeg visste ikke hvor jeg skulle, men det gjorde ikke noe. Jeg visste at jeg ville finne ut av det underveis.

Jeg gikk og gikk og gikk. Jeg gikk helt til jeg fant et sted å bo. Jeg fant et lite pensjonat og spurte om de hadde et rom ledig. De hadde det, så jeg sjekket inn og la meg til å sove.

Jeg sov som en stein hele natten. Da jeg våknet, følte jeg meg uthvilt og opplagt. Jeg gikk ned til frokosten og møtte de andre gjestene. Vi pratet og lo sammen, og jeg følte meg hjemme.

Jeg ble på pensjonatet i flere dager. Jeg møtte nye mennesker, jeg utforsket byen og jeg bare slappet av. Jeg trengte denne pausen. Jeg trengte å komme vekk fra alt.

Da det var på tide å dra, følte jeg meg som et nytt menneske. Jeg følte meg uthvilt, opplagt og lykkelig. Jeg var klar for å gå tilbake til mitt gamle liv, men jeg ville aldri glemme denne pausen.

Jeg hadde tatt en pause. Jeg hadde gitt meg en sjanse til å puste. Jeg hadde gitt meg en sjanse til å tenke klart. Jeg visste at jeg ville klare alt som kom på min vei.