Rasmus Wold

Det første jeg husker om Rasmus Wold, er en sommerdag i Mo i Rana. Jeg var kanskje 10 år gammel, og vi var på besøk hos min tante og onkel. Vi hadde vært på tur i fjellet, og på vei hjem kjørte vi forbi et hus med en stor hage. I hagen sto det en mann og malte et hus. Mannen var høy og kraftig, med mørkt hår og skjegg. Han hadde på seg en blå overall og en rød lue. Han malte huset med brede, kraftige strøk. Det var noe fascinerende med måten han arbeidet på. Han virket så sikker og målrettet. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville bli maler når jeg ble stor.

Mange år senere møtte jeg Rasmus Wold igjen. Jeg hadde begynt på kunstskole, og Rasmus var en av lærerne mine. Han var fortsatt den samme høye, kraftige mannen, men nå hadde han blitt grå i håret. Han var en streng lærer, men han var også rettferdig og omsorgsfull. Han brydde seg virkelig om elevene sine, og han gjorde alt han kunne for å hjelpe dem til å nå sitt potensial.

En av de tingene jeg husker best fra undervisningen til Rasmus Wold, var hans evne til å se potensialet i elevene sine. Han kunne se noe i en elev som ikke eleven selv kunne se. Han kunne få en elev til å tro på seg selv, selv når eleven ikke trodde det selv. Han var en ekte inspirator.

Rasmus Wold døde i 2018, men arven hans lever videre. Han var en fantastisk kunstner og en inspirerende lærer. Han var også en god venn og en kjærlig far og bestefar. Han vil bli savnet av alle som kjente ham.

Jeg vil avslutte med et sitat fra Rasmus Wold som jeg alltid har likt:

"Det er ikke meningen at kunsten skal være perfekt. Den skal være levende."