Vera

*

"Jeg har aldri hørt om Vera før," sa jeg. "Hvem er hun?"
"Hun er en lokal legende," sa vennen min. "Hun er en kvinne som har levd i skogene her i årevis. Hun har et rykte for å være en healer, en veiviser og noe av en eksentriker."
Jeg ante ikke hva jeg skulle tro. En healer som lever i skogen? Det hørtes ut som noe rett ut av et eventyr.
"Jeg vil møte henne," sa jeg. "Vis meg veien."
Vi fulgte en smal sti gjennom den tette skogen. Solstrålene skar gjennom trærne og kastet striper av lys på skogbunnen. Etter en times gange kom vi til en liten hytte. Den var bygget av stein og tre, og omgitt av en frodig hage.
"Dette er hennes hjem," sa vennen min.

*
Vi gikk forsiktig opp til døren og banket forsiktig på. Et øyeblikk senere åpnet den seg, og en eldre kvinne sto i døråpningen. Hun var liten og spinkel, med langt grått hår og milde blå øyne.
"Vera?" spurte jeg.
"Ja," sa hun. "Kom inn."
Vi steg inn i hytta. Interiøret var enkelt, men fullt av sjarm. Det var en liten peis i ett hjørne, en gammel trebenk i det andre og et lite bord i midten. Veggene var dekorert med tørkede urter og andre naturlige pyntegjenstander.
"Velkommen," sa Vera. "Hva kan jeg gjøre for dere?"
Jeg fortalte henne at jeg hadde hørt om hennes rykte som healer, og at jeg håpet hun kunne hjelpe meg med en skade jeg hadde pådratt meg mens jeg var ute i skogen.
Vera lyttet nøye til historien min. Da jeg var ferdig, tok hun hånden min og undersøkte skaden.
"Du vil bli bra," sa hun. "Jeg skal lage en salve til deg."
Hun gikk til en hylle og hentet frem en morter og støter. Hun begynte å blande urter og andre ingredienser sammen, og mumlet stille for seg selv. Da salven var ferdig, smurte hun den på skaden og bandaget den.
"La den være på i noen dager," sa hun. "Du vil merke en bedring snart."
Jeg takket Vera for hennes hjelp. Da vi var i ferd med å gå, stoppet hun oss.
"Jeg har et råd til dere," sa hun. "Ikke glem naturen. Den har helbredende krefter som ikke kan finnes andre steder."
Vi takket Vera og gikk ut i skogen. Da vi gikk, tenkte jeg på ordene hennes. Jeg hadde aldri tenkt på naturen på den måten før. Men jo mer jeg tenkte på det, desto mer skjønte jeg at hun hadde rett. Naturen er en mektig kraft, og den har mye å tilby oss.
Jeg returnerte til Veras hytte flere ganger i løpet av de neste ukene og månedene. Hun lærte meg om urter og helbredelse, og hun hjalp meg å se skjønnheten i naturen på en ny måte. Vera var en bemerkelsesverdig kvinne, og jeg er evig takknemlig for at jeg møtte henne.
I dag er Vera borte, men lærdommen hennes lever videre. Jeg tenker på henne hver gang jeg går i skogen. Og jeg er alltid takknemlig for de helbredende kreftene som naturen tilbyr.