Wenche Andersen

Det er vanskelig å snakke om Wenche Andersen uten å nevne den generelle anerkjennelsen og beundringen hun mottok som skuespiller. Hendes evne til å forvandle seg selv på scenen, bringe liv til komplekse karakterer og berøre publikums hjerter, var enestående.
Jeg hadde det privilegium å se Wenche opptre flere ganger, og hver gang ble jeg slått av hennes intensitet, hennes evne til å kommunisere så mye med bare et blikk eller en gest. Uansett om hun spilte en klassisk tragediehelt eller en moderne kvinne som slet med hverdagens utfordringer, gjorde hun altid karakteren troverdig og engasjerende.
Bak scenen var Wenche en varm og generøs person. Hun var alltid villig til å dele sin kunnskap med unge skuespillere, og hun var alltid ivrig etter å høre om deres erfaringer. Hennes kjærlighet til faget sitt var åpenbar, og hun var alltid på utkikk etter nye måter å forbedre sitt eget håndverk.
En av tingene jeg beundrer mest ved Wenche er hennes mot. Hun var aldri redd for å ta risikoer, enten det var å spille en ukonvensjonell rolle eller å prøve noe nytt med sceneuttrykket. Dette motet var også tydelig i hennes personlige liv. Da hun ble diagnostisert med kreft, møtte hun sykdommen med en bemerkelsesverdig styrke og besluttsomhet. Hun fortsatte å opptre så lenge hun kunne, og hun brukte sin stemme til å støtte andre som også kjempet mot kreft.
Wenche Andersens bortgang er et stort tap for norsk teater og film. Men hennes arv vil leve videre i hennes mange forestillinger og i minnene til de som hadde gleden av å kjenne og se henne opptre. Hun var en virkelig mester i sitt fag, og hun vil bli husket som en av de største norske skuespillerne gjennom tidene.

Når jeg tenker på Wenche Andersen, kommer jeg alltid til å huske hennes strålende smil og hennes smittende latter. Hun var en person som lyste opp et rom med sin tilstedeværelse, og hun vil bli dypt savnet av alle som kjente henne.